Regjeringen er defensiv i forhold til grønne sertifikater

Småkraftforeninga, som er en interesserorganisasjon for produsenter av kraft fra mikro-, mini- og småkraftverk, har i løpet av det siste året nesten fordoblet medlemsmassen sin. Dette er en god indikator på interessen for småkraft som næring. Det tyder også på at det er behov for en organisasjon som ivaretar produsentens interesser og er med å utformer rammebetingelser som bidrar til å utnytte det potensialet som ligger innen småskala kraftproduksjon.

Regjeringens arbeid
Regjeringen mener det ligger godt til rette for å få realisert et betydelig antall mikro-, mini og småkraftverk rundt om i landet. Tall fra NVE antyder at det kan være snakk om opptil 5 TWh i løpet av en ti-års periode. I tillegg til å gi viktige distriktsmessige gevinster vil denne næringen gi betydelige bidrag når det gjelder forsyningssikkerheten for strøm.
Regjeringen har skissert flere tiltak for å legge forholdene bedre til rette for å etablere små kraftverk. Blant annet har man hevet grensen for saker som kan konsesjonsgodkjennes av NVE, grensen for innslag av grunnrente- og naturressursskatten er hevet (5 MW). Videre vil grensen for erverv sannsynligvis bli hevet til ca 5 MW. I tillegg har regjeringen lagt fram en strategi for økt etablering av små kraftverk.
Regjeringens strategier inneholder mange gode forslag som vil gjøre det lettere å etablere småkraftverk. Det viktigste punktet er imidlertid innføringen av et pliktig marked for grønne sertifikater som Stortinget ba om en vurdering av i forbindelse med behandlingen av Gassmeldingen. Stortinget ønsket da en vurdering av etablering av et felles marked med Sverige.

Grønne sertifikater
Dette er det klart viktigste virkemidlet for å realisere det potensialet som ligger i små kraftverk. Ut fra at man nå opererer i et felles nordisk energimarked er det etter vårt syn svært viktig at man legger til rette for like rammebetingelser i de ulike landene.

Småkraftforeninga forutsetter derfor at Norge legger seg på samme nivå som i Sverige når det gjelder grønne sertifikater. Det vil si at eksisterende anlegg opp til 1500 kW, og alle nye prosjekter vil være sertifikatberettiget. For at ikke aktuelle utbyggere setter seg på gjerdet og venter er man avhengig av en rask avklaring i forhold til hvilke prosjekter som blir sertifikatberettiget. Olje- og energidepartementet har lovet at prosjekter med byggestart etter 1. januar 2004 skal være berettiget sertifikater. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til om det vil bli innført en øvre grense for størrelse på anlegg. Skal man i gå i gang å bygge i dag kan man ikke legge gevinsten av grønne sertifikater til grunn p.g.a. usikkerheten. Slik sett er lovnaden om sertifikater for anlegg med byggetart etter 1. januar ikke noe incitament for å investere. Dersom det vedtas å innføres en øvre grense vil det kunne føre til en suboptimalisering der man tilpasser seg grensen for grønne sertifikater, og ikke til potensialet i vassdraget. En aktuell løsning er at man er berettiget sertifikater opp til et visst nivå uansett størrelse på anlegget. Setter man grensen på for eksempel 5 MW vil anlegg på 10 MW få sertifikater på halvparten av sin produksjon.

Ordningen må få tilbakevirkende kraft
Foreninga er klar over at grønne sertifikater i første rekke skal stimulere til å utløse nye prosjekter som ikke ville vært lønnsomme uten sertifikatgevinsten. Signaler tyder derfor på at eksisterende anlegg, eller anlegg med byggestart før 1. januar 2004 ikke vil være sertifikat-berettiget. Foreninga ser det som sterkt konkurransevridende dersom ordningen ikke får tilbakevirkende kraft på samme måte som i Sverige. Argumentet for at ordningen har tilbakevirkende kraft i Sverige er at de har hatt produksjonstilskudd for anlegg opp til 1500 kW. Foreninga ser ingen grunn til å videreføres eksisterende forskjeller i rammebetingelsene mellom landene. Slike forskjeller må rettes opp når vi nå opererer i et felles marked. Det siste vi trenger er nye regler som opprettholder eller skaper nye forskjeller innen det samme markedet.

Når det gjelder eksisterende anlegg innenfor denne kategorien er det snakk om et svært begrenset omfang. I følge tall fra NVE dreier det seg ca 200 anlegg med en midlere årsproduksjon på rundt 200 GWh. Det blir smålig av myndighetene å holde disse få anleggene utenfor. Dette er utbyggere som til tross for et innfløkt byråkrati, lang og frustrerende saksbehandlingstid og til dels dårlig økonomi har valgt å satse på småskala kraftproduksjon. Dette er også prosjekter som har vært underlagt investeringsavgift før den ble fjernet, noe som ytterligere vil forsterke forskjellene på nye og eksisterende prosjekter. Disse har brøytet vei for dem som kommer etter og høster fruktene. I tillegg så har de fleste av disse betalt investeringsavgifter til staten når de har bygget kraftverkene sine. Dette vil gi et ytterligere skille mellom eksisterende og nye prosjekter. Uten disse som valgte å bygge ut på et tidlig tidspunkt hadde vi aldri vært der vi er i dag, med muligheter for å realisere flere TWh fornybar energi.
Situasjonen er også den at mange eldre anlegg baserer sin produksjon på reguleringer med gamle dammer som ble etablert i en tid med lave arbeidskostnader. Ettersom disse kostnadene har økt vil disse anleggene i dag slite med høye vedlikeholdskostnader, som igjen skaper problemer med å opprettholde produksjonen. Med tanke på forsyningssikkerheten vil små kraftverk, med noe ekstrautstyr (synkroniseringsutstyr), kunne sørge for lokal forsyn i en krisesituasjon.

Disse pionerene blant småskala kraftutbyggere har også gitt viktige bidrag når det gjelder utvikling og testing av utstyr tilpasset denne typen produksjon. FoU innen utstyr og prosjektering av anlegg er et område regjeringen anser som svært viktig da det her er snakk om store investeringer for den enkelte utbygger. Det er derfor etter vårt syn på sin plass at de utbyggerne som fram til i dag har drevet FoU virksomhet på vegne av hele næringen og det offentlige blir tilgodesett på lik linje med de nye anleggene, og ikke havner i småkraft-produsentenes 2. divisjon.