Spent på ny regjering

En rødgrønn regjering overtar regjeringsmakten neste måned. Da blir det spennende å se om de har tenkt å benytte sin nyvunnede makt til å få en fornuftig løsning for den kommende handelen med grønne sertifikater. Problemet i det eksisterende norske lovforslaget at all eksisterende vind- bio- og småskala vannkraft i Norge vil ekskluderes fra ordningen med grønne sertifikater, som etter planen skal innføres fra 1.1.2007.

Medisinen for et bedre miljø virker; men har sin pris i form av en sakte, men sikker dreining over til mer fornybar, og i første omgang selvsagt noe dyrere kraftproduksjon.

Kyoto avtalen, EUs innføring av handel med rettigheter for utslipp av klimagassen CO2, og virkningene av denne medisinen på strømprisene har nå etter hvert mobilisert berørte bransjer og det politiske miljøet. Kyoto avtalen nærmer seg sitt ti-årsjubileum med storm(syklon)skritt og det er aldeles ingen nyhet lenger at hensikten var (og er) å innføre en begrensning av utslipp av klimagasser, skriver Arne Jakobsen, daglig leder i Greenstream Network AS.

Det er heller ingen større vitenskapelig uenighet rundt det faktum at det er en, (muligens noe uklar og ikke kvantifisert, men dog), sammenheng mellom konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og klimaendringer. Resepten som ble skrevet ut på slutten av nitti-tallet var ment å gjøre noe med årsaken til problemet. Medisinen er av typen forebyggende, og en det vanligvis blir satt en pris på, og som, (dersom den er tilgjengelig), blir tatt i bruk nesten uansett pris, om problemet er alvorlig nok. Det er også slik at medisin, også forebyggende, sjelden kan dokumenteres som ett hundre prosent virkningsfull. Når man her står overfor et problem av global karakter, og en overveiende sannsynlig forebyggende medisin er tilgjengelig, er det viktig at energi- og miljølandet Norge tar del i medisineringen!

I DN 15. september tar adm. direktør Steinar Bysveen i Energibedriftenes landsforening opp de sentrale sammenhenger i forbindelse med innføring av kvotehandel og den logiske påvirkningen på prisleiet i det nordiske kraftmarkedet. Som Bysveen helt korrekt påpeker burde det ikke forbløffe noen at en global reduksjon av klimagassutslipp kommer til å koste. Et høyere leie på strømprisene for forbrukerne vil måtte forventes, og dersom noen grupper, som deler av industrien, skal særbehandles, vil de øvrige forbrukerne måtte bære ekstraregningen for en slik subsidiering.

Det har derimot helt feilaktig gjennom andre innslag i media blitt påstått at kvotehandel har ført til en økning av CO2-utslippene. Dette må skyldes en mangel på forståelse for de fundamentale sammenhenger når det gjelder kvote- og kraftmarkedet og hvordan disse fungerer. Det har også vært foreslått at vi nå må ta en pause i CO2-kvotehandelen. En pause i CO2-kvotehandelen ville forlenge levetiden til gamle kullkraftverk, og forsinke utbyggingen av CO2-fri energiproduksjon, som for eksempel vindkraft. Og siden markedet nå tvinger oss til å utvikle ny, ren kraftproduksjonsteknologi som erstatning for fossilbasert teknologi, ville det gavne ”nasjonale interesser” mye mer at vi investerte systematisk i nyskaping og innovasjon her, enn å bidra til å opprettholde gamle, kraftkrevende produksjonsformer som ville applaudere en slik pause.

Uten kvotehandel ville produksjon av kraft basert på kull vært mer lønnsom. Alle som produserer strøm med fossilt brensel som energikilde, kull, gass eller olje, får en økt kostnad på grunn av systemet med CO2-kvoter. Kvotehandelen legger altså en byrde på slike produsenter, som de ikke hadde før. Kullkraftverk er derfor mindre lønnsomme nå enn før CO2-kvotehandelen ble innført, selv om en større del av kvotebehovet for en slik kraftprodusent blir dekket ved såkalt gratis tildeling fra myndighetene.

Kullkraftverk slipper ut mer CO2 per produsert kWh (kilowattime) enn gasskraftverk og oljekraftverk. Derfor blir den dyrere enn så godt som all annen kraft ved en tilstrekkelig høy kvotepris. Det er for øvrig ikke CO2-kvotehandelen, men høy gasspris som gjør kullkraften lønnsom i dag. Jo høyere gasspris, jo mer lønnsom blir kullkraften relativt sett i forhold til gasskraft.

Etter hvert som markedet tilpasser seg en kostnad for klimagassutslipp, og kostnadene ved produksjon av ny fornybar energi reduseres, vil strøm produsert fra fossile energibærere bli stadig mindre konkurransedyktig.

Det har også bredt seg en fullstendig feil oppfatning av at kullkraft er lønnsomt, fordi eieren får frikvoter. Myndighetene i de fleste (EU-)land tildeler frikvoter på en vesentlig del av totalt kraftbehov til produsenter av kullkraft. Men tildelingen av kvoter har ingen betydning for om kraftverkseieren vil produsere strøm eller ikke. Siden kvotene er omsettelige, kan kullkraftverket a) velge å produsere kraft, og kjøpe de nødvendige kvoter, eller b) stoppe produksjonen og selge kvotene i markedet. Beslutningen avhenger av prisnivået i markedene for kraft og kvoter.

Norsk vannkraft er vinneren i dette markedet. Det er fordi de ikke slipper ut CO2 og derved ikke har kvoteplikt. Dette påviser også Steinar Bysveen i sitt saklig og oppklarende innlegg i DN. En annen vinner i denne sammenhengen er miljøet, da først og fremst klimagassutslipp, men også andre skadelige utslipp som svovel og støvpartikler fra brenning av kull blir redusert.

En ny ordning for såkalte elsertifikater, som skal sikre tilstrekkelig langsiktige rammebetingelser for etablering av fornybar kraftproduksjon som bl.a. vind- og småskala vannkraft, skal etter planen innføres fra 2007 i Norge. Om denne ordningen utformes på en slik måte at man evner å utnytte mer av produksjonskapasiteten i eksisterende vind- og småkraftanlegg, (som man har oppnådd gjennom tilsvarende tiltak i Sverige), vil effektene fra denne nyskapningen sammen med kvoteordningen gi oss en kostnadseffektiv dreining av produksjonsapparatet i og utenfor Norden mot mindre klimagassutslipp.