Norge har en svært fragmentert nettstruktur med om lag 140 nettselskaper. Svært mange nettselskaper er relativt små, noe som opplagt hindrer nødvendige investeringer i nettkapasitet, blant annet for å koble på småkraft og vindkraft. Hele 61 nettselskaper har færre enn 5 000 forbrukskunder (inkludert husholdninger, fritid og næring). Dette er 44% av alle nettselskapene i Norge. Av disse igjen har 10 nettselskaper mindre enn 1 000 forbrukskunder, mens kun 5 nettselskaper har over 100 000 forbrukskunder.
Nettselskaper med få kunder kan selvsagt i mindre grad investere i nett, og det vil være urimelig at forbrukskundene skal bli straffet fordi nettselskapsstrukturen i deres område er fragmentert. Siden klimautfordringene angår oss alle, og småkraften bidrar til reduserte klimagassutslipp, så er det ikke urimelig at alle forbrukere er med på å betale for slik produksjon. Småkraftforeninga har derfor foreslått en fordelingsmodell over sentralnettstariffen.
Nettselskapenes struktur må også vurderes. Det er lite hensiktsmessig å ha 140 nettselskaper i Norge, hvorav mange altså er svært små. Det vil ramme lokale forbrukere ved at det blir færre til å dele på kostnadene.
Nettstrukturen i Norge tilsier dermed at fordelingen må løftes opp fra nettselskapsnivå til nasjonalt nivå for å unngå at kunder av små nettselskaper får økt belastning. Samtidig bør antallet nettselskaper reduseres, og Småkraftforeninga foreslår at ingen nettselskaper skal kunne ha under 100 000 forbrukskunder. Det vil gi nettselskapene helt andre forutsetninger til å investere i ny påkrevet infrastruktur hvilket både klimaforliket og ikke minst EUs fornybar direktiv vil kreve.