En gruppe offentlige utbyggingsselskaper beskylder Småkraftforeninga for å sette sertifikatordningen i fare. Det er selvsagt helt feil. Det ligger i den nylige inngåtte avtalen mellom Norge og Sverige at Norge kan ha egne overgangsordninger, noe da også Soria Moria II legger opp til.
Småkraftforeningas innvendinger dreier seg kun om overgangsordningene, og arbeidet med det felles sertifikatmarkedet har ingenting med de særnorske overgangsordningene å gjøre.
Problemet er knyttet til hvem som skal bli inkludert i overgangsordningen. Slik Soria Moria II er utformet kan det se ut som om den kun omfatter kraftverk med oppstart etter 07.09.09, og ikke som tidligere lovet (så sent som i 2006) de med oppstart etter 01.01.2004.
Dette er problematisk av to hovedårsaker:
1. For det første så har mange hundre familier lånt titall millioner kroner hver med garantiene om å få ta del i et fremtidig sertifikatmarked. Garantiene har vært en del av investeringsgrunnlaget.
2. Dernest vil nye garantier fremstå som lite troverdige dersom den forrige garantien avlyses samtidig. Særlig når det er den samme fleratallsregjeringen som både kommer med, og avlyser garantiene.
Valgløfter er nærmest til for å brytes, og politiske løfter av generell karakter lever et usikkert liv. Mens løfter nedfelt i egne strategidokumenter og i en egen stortingsmelding (nr.11 2006-2007), og som er den direkte årsaken til at om lag 150 småkraftverk er realisert og hvor private grunneiere har tatt opp lån, helt opp til 60 millioner kr og hvor gårdsbrukenes fremtid har stått på spill, ja slike løfter og garantier kan simpelten ikke brytes.
Men hvis slike garantier brytes, av de samme som faktisk ga garantiene, ja da er troverdighet for de nye garantiene det de siste de kan be om.
Litt historikk:
Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ga den siste sertifikatgarantien i november 2006. Det er snaut tre år siden. Den samme regjeringens nye garanti vil være drøyt to år gammel i 2012. Kun ett år yngre. Er det dette ene året som gjør denne garantien bombesikker?
Det er videre ikke slik at gamle kraftverk settes opp mot nye. Når sertifikatmarkedet starter opp i 2012 så omhandler overgangsordningene kun “gamle” kraftverk. Da har alle overgangskraftverkene lik status, nemlig realiserte og dermed eldre enn de som kommer etter 2012.
Småkraftforeninga har vært en pådriver for grønne sertifikater i Norge. Få om noen har arbeidet lenger med dette enn oss. Vi var også en pådriver for garantiene som Steensnæs ga i 2003 og som Enoksen kom med i 2006/2007. Vi var også de første til å peke på behovet for overgangsregler når avtalen med Sverige ble presentart i september i år.
Småkraftforeninga kjenner dermed historikken og den nærmest traumatiske bakgrunnen til hele sertifikatprosessen, med avlysningen i 2006, med Enoksen sin 4 øring som et plaster på såret. Som vi alle bør kjenner til, ble det ikke noe av den 4 øringen heller.
Småkraftforeninga er derfor forundret over det massive angrepet på Småkraftforeningas holdning fra gruppen med offentlige utbyggingsselskaper. Eneste forklaring er at de har etablert svært få småkraftverk etter 2004. Mens Småkraftforeninga organiserer 177 kraftverk i drift, har flere av våre kritikere kun realisert noen ytterst få kraftverk.
Småkraftforeninga håper også denne gruppen er noe mer etterrettelig i sin kontakt inn mot myndighetene når de opphøyer seg selv som de dominerende småkraftutbyggerne i Norge. Dette er en direkte feilinformering av myndighetene.
Småkraftforeninga er med sine 177 kraftverk i drift og over 400 under planlegging i særklasse den største utviklerne av småkraftbransjen i Norge.