Underlig skepsis mot grønne sertifikater

Flere har den siste tiden gått hardt ut mot den kommende innføringen av et pliktig elsertifikatmarked, og har kalt dette dyr formålsløs moro. Småkraftforeninga er lettere oppgitt over denne kritikken og ikke minst at den kommer nå i etterkant at ordningen er bestemt innført. Det er også underlig at flere mener at kjøp og ødelegging av CO2 kvoter er det eneste saliggjørende.
Småkraftforeninga mener det er et paradoks at disse kritiske miljøene faktisk mener at en stimulering til økt produksjon av fornybar energi er negativt. I en situasjon hvor verden må endre sine energibærere på en meget drastisk måte, går det egentlig ikke ann å være i mot fornybar energiproduksjon. Dernest er troen på CO2 kvotene overdrevent positivt, selv om kvotene strengere praktisert vil være et effektivt virkemiddel.

Problemet er at flere EU land nærmest har fått frikort til å utstede nye egne kvoter. Det å kjøpe opp og ødeligge kvoter blir under et slikt system i hvert fall en meget dyr og formålsløs moro.

Grønne sertifikater vil utvilsomt stimulere til økt produksjon, og det er rett at mye av denne produksjonen skal og må eksporteres. Det er faktisk hele poenget, nemlig at vår fornybare kraft skal erstatte forurensende kullkraft i Europa.

Småkraftforeninga mener det ikke er snakk om det ene eller eller det andre men både og. Sertifikater sammen med CO2 kvoter og eventuelle andre virkemidler, vil være mest effektivt.

Så finnes det selvsagt de som er i mot å eksporte norsk kraft til utlandet. Det er en tvilsom og proteksjonistisk holding og hvis man overfører dette til andre sektorer som olje- og gass eller fisk, så skjønner alle at dette er helt urimelig.

Det som er helt sikkert er at det skjer ingen overgang fra kullkraft til fornybar energi i Europa, hvis ikke det finnes et alternativ. Forsyningssikkerheten trumfer alt.