Nye INON-kart kan true småkraften

Direktoratet for naturforvaltning la nylig ut de nye INON-kartene, med oppdateringer for perioden 2003-2008. Som forventet publiseres dette med krigstyper, og det pekes på en reduksjon på over 1000 km2 “urørt” natur. Småkraftforeninga er ikke overrasket, men merker seg at miljøvernminister Erik Solheim i denne anledning går ut og uttaler at INON er “både en viktig indikator og et viktig verktøy i arealplanleggingen”. Brukt på denne måten truer INON målsettingen om økt bærekraftig ressursbruk, småkraften inkludert.
Med dette trer Solheim rett inn i en offentlig debatt rundt INON; om hvorvidt denne måten å måle inngrepsfrihet bør brukes som indikator eller forvaltningsverktøy. Janne Sollie i Direktoratet for naturforvaltning har i det senere forsøkt å avkrefte at INON er en form for snikvern. I en artikkel som sto på trykk i Nationen 14. desember, åpner hun med å hevde at ” INON på ingen måte er en form for vern av arealer, men en indikator for arealutviklingen”. Hun avslutter imidlertid artikkelen med å motargumentere seg selv, i det hun poengterer at INON har blitt et verktøy for å kunne følge opp politiske målsettinger om forvaltning av arealer.

For å sitere Sollie selv: “INON er på ingen måte en form for vern av arealer, men en indikator for arealutviklingen i Norge. I tillegg fungerer INON som et verktøy for å gjennomføre en politisk vedtatt målsetting om at inngrepsfrie naturområder i størst mulig grad skal bevares for framtida.” Verktøyet hun selv beskriver i siste setning er i realiteten et snikvern, når grunneiere blir nektet fornybar utnyttelse av sine skog- og utmarksressurser, begrunnet med at det vil føre til et tap av INON-områder. Områder som utover en viss avstand i luftlinje til visse definerte tekniske inngrep ikke trenger å inneholde noen bestemte biologiske eller andre verdier. I lys av dette er det mer interessant enn overraskende å konstatere at oppfatningen av INON som et egnet forvaltningsverktøy eksisterer helt opp på høyeste hold i forvaltningen.

Det er her på sin plass å trekke frem artikkelen av Larsen og Stinessen, publisert i Nationen og Trønder-Avisa (17.11.09), hvor de tar for seg det juridiske i forbindelse rundt INON. Deres konklusjon, ut fra medlemskommunene i USS sine erfaringer, er at INON griper inn i kommunal planlegging i større grad enn politiske målsetninger, lovgivning og retningslinjer gir grunnlag for.

Det mest enerverende ved et Direktorat som opererer på politisk arena er imidlertid mangelen på grunnleggende faglig helhetsforståelse. I en verden – i hvert fall utenfor Norge, der miljøkreftene forenes rundt målsettingen om økt bruk av fornybare ressurser, er altså en av verdens største oljeaktører helt i utakt. Vi har så langt ikke hørt Janne Solli uttale seg med kraft om dette forholdet. Klimautviklingen, som forsterkes av ikke-fornybar ressursbruk (åpenbart med Direktoratet for Naturforvaltning som alliansepartner), er den største trusselen mot dagens artsmangfold. Med befolkningsveksten i Norge og verden for øvrig er det på tide at vi får oss forelagt noen tanker om ønsket utvikling fra norsk miljøforvaltning. Det er vanskelig å se for seg en mat- og energiforsyning som ikke krever økt bruk av fornybare ressurser, dersom vi samtidig skal ta et klimaansvar. Uten at slike hensyn ivaretas av miljømyndighetene er utspill som dette faglig forkastelige.

Over 1000 km2 “urørt” natur gikk ifølge MDs oppsummering tapt i perioden 2003-2008. Dette er en økning på 30 % i forhold til forrige periode. I hvor stor grad de 1000 kvadratkilometrene inkluderer gamle veier og vannkraftanlegg som av varierende grunner ikke har ligget inne i INON-basen fra før, er ikke kommentert. Vi kjenner til flere eksempler på slike utelatte inngrep, som i neste omgang gir problemer med opprusting fordi området er registrert blant de såkalt inngrepsfrie områdene. Når slike anlegg plutselig registreres kan dette fort føre til en merkbar endring i INON-statistikken selv ved relativt små inngrep, grunnet metoden med å bedømme inngrepsfrihet ut fra avstand i luftlinje. Et svært godt eksempel i så måte er “Finnmarksleden”, som til å begynne med av uviss grunn ikke var registrert som inngrep, plutselig ble tatt inn i statistikken. Dette førte alene til en dramatisk reduksjon av INON-arealer på landsbasis, skal man tro INON-tallene.

Vi har også merket oss at Skog og landskap opererer med en annen måte å måle inngrepsfrihet på, som baserer seg mer på hvorvidt området oppleves som urørt enn hvorvidt det går en vei 4 km i luftlinje på den andre siden av dalen, langt utenfor synsvidde. Småkraftforeninga oppfordrer LMD og MD til å sette seg nærmere inn i, og vurdere denne metodikken, når de i kommende år skal få utført en gjennomgang av INON-metoden.