Sjøkabel vs. luftspenn

Debatten om sjøkabling i Hardanger er mangelfullt fundamentert og for småkraften er sjøkabling av flere årsaker ikke et reelt alternativ til luftspenn. Kort oppsummert er småkraftbransjen innvendinger mot kabling følgende:
* Sjøkabling representerer Bypass og gir ingen tilknytningsmuligheter.
* Sjøkabling er svært mye dyrere enn luftspenn noe som også vil fordyre småkraftprosjektene.
* Driftssikkerheten er trolig omtrendt like god som luftspenn, men reperasjonstiden vil være vesentlig lenger noe som kan medføre lange perioder uten å kunne levere småkraften inn på nettet.
* Sjøkabling krever DC med kostbare omformere i hver ende. ”Ny” AC-kabelteknologi (420kV PEX) gir litt mindre tap og men endrer ingen forutsetning.
* Sjøkabling er teknisk krevende særlig på store dyp og vil i realiteten forsinke de planlagte prosjektene med om lag 5-7 år.

Med dette som faktabakgrunn er det vanskelig å se at sjøkabling kan gjennomføres i Sima-Samnanger og ikke minst mellom Ørskog og Fardal, og samtidig kunne nå sertifikatavtalens målsetninger om 12,5 TWh med ny fornybar kraft innen 2020. Konsesjonssøkt småkraften som er satt på vent i påvente av Sima-Samnanger og Ørskog-Fardal, representerer en årlig produksjon på om lag 1,5-2 TWh. I tillegg er det et restpotensial på minimum 4 TWh som ennå ikke er konsesjonssøkt.