Tiden er inn for gjennomgangen av resultatene fra fjerde kvartal, og media fråtser i milliardresultater i kraftgigantene. Det er en utfordring for Småkraftforeninga, siden både politikere, media og publikum nedskalerer denne virkeligheten når de møter småskala kraftprodusenter. Likevel er virkeligheten en ganske annen, både innen rammevilkår og økonomi. Selv om en del småkraftprodusenter etter hvert tjener penger, er marginene ganske noe annet enn det de store selskapene opplever, med store magasiner, i stor grad nedbetalte anlegg og tilpassete rammevilkår.
Når humoristen Are Kalvø skulle oppsummere nyhetsåret 2010, var en av hovedtitlene “folk flest trur straumen kjem med storken”. Til tross for at det norske samfunnet er svært avhengig av elektrisitet, har kunnskapen om kraftmarkedet vært svært begrenset hos publikum og media. Politikerne har stort sett befattet seg med å holde konfliktnivået så lavt som mulig og dermed investeringene på et minimum. Aller viktigst har selvsagt størrelsen på utbyttet vært.
Det betyr at når politikerne nærmest ved et arbeidsuhell åpnet for private utbygginger av egne vannkraftressurser, og politikerne siden en etter en har proklamert at småkraft er et viktig satsingsområde, er det i en generell villfarelse om at økonomi og rammevilkår er og skal være i stor grad en nedskalert versjon av det kraftgigantene operer med.
Dette er selvsagt også inntrykket hos publikum generelt, og der mannen i gata går, der dilter som kjent media etter. En av fjorårets verste var på Statnetts pressekonferanse, hvor Dagbladets utskremte proklamerte at “dette kan jeg egentlig ingenting om”, uten at det egentlig var nødvendig å si, det skinte gjennom i spørsmålsstillingen. En journalist ved et av rikskanalens distriktskontorer presterte også å lage flere negative saker om naturinngrepene ved småkraftutbygging, selv om han innrømmet at han aldri hadde sett et ferdig anlegg.
Småkraftnæringa har en jobb å gjøre, både med voksenopplæring for media og politikere, men også med grundig og langsiktig omdømmebygging hos “folk flest”.