– Viktig grunneierrettighet bør beholdes

I skjønnssaker gjelder det spesielle saksomkostningsbestemmelser som er gunstigere for grunneierne som blir utsatt for ekspropriasjon enn hva som ellers ville ha fulgt av de vanlige bestemmelsene om omkostningsansvaret i vanlige rettssaker.  Det argumenteres nå for å få endret disse reglene til skade for grunneierne.   

I alle rettssaker og skjønnssaker må retten ta stilling til hvem av partene som skal betale saksomkostningene.  Hovedregelen i tvisteloven er at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.  Motparten kan imidlertid helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig.  Hvis en part har fått medhold av betydning, men uten å vinne saken, kan han helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis tungtveiende grunner taler for det. Disse bestemmelsene gjelder også i ankesaker, og ankedomstolen legger sitt domsresultat til grunn når den avgjør krav om sakskostnader for lavere instanser.  Det følger av dette at det kan være svært risikabelt å gå til søksmål, eller å anke en dom, fordi man da kan bli dømt til å betale motpartens sakskostnader i begge instanser, i tillegg til at man må dekke sine egne kostnader.

 

Ved rettslige skjønn gjelder imidlertid andre regler.  Det følger av skjønnsloven at den som begjærer skjønn alltid skal erstatte grunneiernes nødvendige sakskostnader.  Problemet oppstår først hvis det begjæres overskjønn.  Hvis det er eksproprianten som begjærer overskjønn, må han betale grunneiernes sakskostnader.  Hvis det derimot er grunneierne som begjærer overskjønn får de bare erstattet sine sakskostnader hvis de får et bedre resultat enn ved underskjønnet, eller hvis retten finner at underskjønnet lider av slike feil, eller avgjørelsen er så tvilsom, at det var rimelig grunn til å begjære overskjønn.  Hvis retten finner at det var åpenbart urimelig å begjære overskjønn, kan grunneierne helt eller delvis dømmes til å erstatte ekspropriantens saksomkostninger.  Hvis eksproprianten anker til Høyesterett må han dekke grunneiernes sakskostnader.  Han må også betale grunneiernes sakskostnader hvis det er de som anker, dersom de helt eller delvis får medhold.  

 

Det følger av ovenstående at det er en risikosport for grunneiere å begjære overskjønn, eller å anke et overskjønn, fordi de kan bli påført et stort sakskostnadsansvar.  

 

Allikevel rettes det nå angrep mot sakskostnadsbestemmelsene.  Like før jul ble det holdt et faglig foredrag på Juridisk fakultet på Universitetet i Oslo.  Tittelen på foredraget var «Ressurskrevende skjønnsprosesser i vannkraft – Et eksempel fra Agder Energi».  Foredragsholder var en ansatt i Agder Energi, og også en ansatt i Energi Norge var med.  Eksempelsaken gjaldt en sak hvor Agder Energi eksproprierte grunn og rettigheter i forbindelse med bygging av nye dammer og heving av vannstanden i Skjerkevatn i Åseral kommune.    

 

Grunneierne hadde fått et tilbud om erstatning fra Agder Energi.  En del av dem godtok ikke tilbudet og det ble derfor avholdt skjønn som fastsatte erstatningene.  I samsvar med skjønnsloven ble Agder Energi dømt til å betale sakskostnadene til grunneierne.  Grunneierne var misfornøyde med erstatningene og begjærte overskjønn.  I lagmannsretten krevde de erstatningene forhøyet, og de anførte også at de berørte arealene måtte erstattes som næringsarealer, og ikke basert på eksisterende bruk som var beite og jakt.  De fikk ikke medhold, og kom dermed ikke bedre ut ved overskjønnet enn ved underskjønnet.  Agder Energi hadde ikke nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten, men grunneierne måtte dekke sine egne sakskostnader.    Under foredraget på Universitet sa representanten fra Agder Energi at saken hadde vært svært ressurskrevende for dem, og at overskjønnet kanskje kunne ha vært unngått dersom tvistlovens alminnelige bestemmelser om sakskostnader hadde gjeldt også i skjønnssaker.  

 

Vi kjenner ikke Skjerkasaken i detalj, men ved å lese overskjønnet kan det se ut som om Agder Energi var velvillig innstilt overfor grunneierne i og med at selskapet ikke krevde erstattet sine sakskostnader for lagmannsretten.  Det var imidlertid neppe tilfelle.  I vassdragsreguleringslovens 

§ 20 nr. 2 er det en særbestemmelse som går foran de alminnelige sakskostnadsbestemmelsene i skjønnsloven, og som sier at eksproprianten skal dekke sakskostnadene til grunneierne også ved overskjønn, og det selv om grunneierne ikke oppnår noe bedre resultat.  Unntak kan bare gjøres hvis retten enstemmig finner at begjæringen om overskjønn var åpenbart grunnløs, og selv da har grunneierne krav på å få dekket halvparten av egne sakskostnader.  Selv om grunneiernes krav var basert på en noe kreativ rettsforståelse er det på det rene at ekspropriasjonsretten alltid er i endring, og kravet var åpenbart ikke grunnløst. Agder Energi skulle derfor blitt dømt til å dekke grunneiernes sakskostnader for lagmannsretten. Vi hadde en tilsvarende sak i Hålogaland lagmannsrett for et par år siden, og da påstod Salten Kraftsamband at bestemmelsen ikke gjaldt grunneiernes egne sakskostnader.  Det fikk SKS ikke medhold i, og anket lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesterett, som forkastet anken med den begrunnelse at det var klart at den ikke kunne føre frem.  Det er derfor rettslig avklart at ved ekspropriasjon etter vassdragsreguleringsloven har grunneierne som hovedregel alltid krav på å få dekket sine sakskostnader også ved overskjønn, selv om de ikke oppnår et bedre resultat enn ved underskjønnet.    

 

Når Agder Energi med bistand fra Energi Norge nå aktivt argumenterer for å få endret lovbestemmelsene om sakskostnader, slik at tvistelovens alminnelige bestemmelser skal komme til anvendelse ved overskjønn, er det et angrep på rettssikkerheten til grunneierne.  Konsesjonærens rett etter konsesjonen til å påføre grunneierne skader og ulemper er en ordning som er spesielt gunstig for den som får konsesjon etter vassdragslovgivningen.  Det er derfor helt naturlig at loven har bestemmelser om sakskostnader som innebærer at grunneierne får en reell mulighet til å få overprøvd underskjønnet.  Konsesjonæren er som regel et meget kapitalsterkt foretak, mens grunneierne gjerne er lokale bønder.  Hvis disse skulle måtte ta stor risiko for å bli pålagt saksomkostninger, eller ikke få dekket sine egne sakskostnader, ville det medført så stor økonomisk risiko at de ofte ikke ville tatt sjansen på å begjære overskjønn. Sett hen til de skader og ulemper de blir påført, og de store økonomiske verdiene konsesjonæren overtar fra dem ved ekspropriasjon, er det bare rett og rimelig at de i alle fall ikke skal måtte risikere noe hva angår sakskostnader.  De vil alltid ha en risiko ved at erstatningene kan bli nedsatt ved overskjønnet, og den risikoen er stor nok til at det normalt ikke vil bli begjært overskjønn i utrengsmål. Man må derfor nå være på vakt for videre angrep mot saksomkostningsbestemmelsene, og ta til motmæle hvis slike skulle komme.

 

Øvind Kraft
Advokat