Riktig skjønnserstatning bør bli stående

 

Sogn og Fjordane tingrett har nylig avsagt skjønn om erstatning for fallrettigheter i Jølstravassdraget.

 

Det forelå to konkurrerende utbyggingsprosjekter som gjensidig utelukket hverandre, fordi de delvis ville utnytte samme fallrettigheter.  Det ene prosjektet, som ble fremmet av Sunnfjord Energi (SE) og med en utbyggingskostnad beregnet til ca. kr. 700 mill., ville gi en produksjon på ca. 200 GWh ny kraft.  Det andre prosjektet, som ble fremmet av Nordkraft som hadde  inngått avtale med alle berørte grunneiere, ville gitt en produksjon på ca. 130 GWh ny kraft.

 

SE fikk konsesjon, fordi deres prosjekt ville gi høyest kraftproduksjon.  

 

Ved erstatningsskjønnet anførte SE at erstatningene til falleierne måtte baseres på den såkalte naturhestekraftmetoden, som er en konstruert verdsettelsesmetode uten forankring i markedsverdien av fallene.  Grunneierne anførte på sin side at erstatningene måtte fastsettes basert på salgsverdien for fallene (småkraftmetoden), noe som er i samsvar med ekspropriasjons-erstatningsloven.  De sa at det måtte være styrende for erstatningsfastsettelsen om det hadde vært påregnelig med utbygging av fallene dersom man tenker seg det konsesjonsgitte prosjektet borte.

 

For at grunneiere skal få erstatning basert på utnyttelse av fallene i et alternativt prosjekt etter småkraftmetoden må retten legge til grunn at det ville ha vært påregnelig med konsesjon for dette prosjektet.

 

I slik saker anfører alltid utbyggeren at det skal ses bort fra det faktum at han har fått konsesjon, men ikke den ressursutnyttelsen som konsesjonen bygger på. Logikken i dette er uholdbar. Man skal altså se bort fra konsesjonen, men i og med at konsesjonen alltid er basert på ressursutnyttelsen skal man i realiteten ikke se bort fra den allikevel. I så fall vil grunneiere aldri få erstatning for fallenes reelle verdi, men bare erstatning basert på naturhestekraftmetoden.  Ved bruk av naturhestekraftmetoden vil m.a.o. konsesjonæren kunne tilegne seg verdifulle fallrettigheter uten å måtte betale for den reelle verdien. Dette er i strid med Grunnlovens § 105 som sier at man ved ekspropriasjon har krav på full erstatning.  

 

Skjønnsretten gjennomskuet dette forsøket, og la til grunn at det ville ha vært påregnelig at grunneierne ville fått konsesjon for sitt prosjekt dersom Sunnfjord Energi ikke hadde bygget ut.  Dette må være riktig rettsanvendelse. Når retten skal se bort fra selve konsesjonen må den nødvendigvis også ses bort fra det konsesjonsgitte prosjektet, og dermed også ressursutnyttelsen. 

 

Basert på at partene tidligere hadde forhandlet om et felles utbyggingsprosjekt kom retten videre til at det hadde vært påregnelig med et tenkt samarbeidsprosjekt mellom grunneierne og SE tilsvarende det konsesjonsgitte. En konsekvens av dette var at grunneierne hadde krav på fallerstatning basert på markedsverdien av fallene. Også dette må være riktig rettsanvendelse.

 

Når det gjaldt selve erstatningsutmålingen fastsatte retten en salgsverdi for hele fallet som inngår i utbyggingen. Med 25% påslaget i vannressursloven ble den årlige totalerstatningen kr. 7.500.000,-.  Av dette gikk i underkant av kr. 3 mill. til SE, fordi også SE er falleier, mens de øvrige grunneierne får årlig utbetalt ca. kr. 4,5 mill. på deling.  SE hadde visstnok tidligere gitt grunneierne et tilbud på kr. 700.000,- for de samme fallrettighetene, basert på naturhestekraftmetoden. 

 

Skjønnet er ikke rettskraftig fordi SE har begjært overskjønn.  Så får vi bare håpe at lagmannsretten fastholder tingrettens rettsanvendelse.