Stort potensial for ny vannkraft

I et debatt-innlegg i Klassekampen 30. Januar fra vindorganisasjonen NORWEA hevdes det at potensialet for oppgradering av vannkraft er på bare 3 TWh og at «… oppgraderingen av vannkraften alene gir rett og slett ikke nok kraft». Det hevdes at dette er tall som kommer fra både NVE, bransjen selv og fra HydroCen.

Påstanden er litt finurlig, for den gir leseren inntrykk av at det lille «Potensialet for opprustning» er det eneste bidraget som vannkraft kan gi, mens realiteten er en helt annen. Sitatet er trukket ut av sammenhengen og brukes som argument mot det vi egentlig sier. Opprustning av den type som omtales i debattinnlegget (bare utskifting av enkeltkomponenter i kraftverket) er bare en marginal del av det reelle vannkraftpotensialet. Tvert imot er potensialet for mer vannkraft i Norge betydelig, og økningen i elforbruket fram mot 2035 kunne dekkes opp av vannkraft, om det skulle være ønskelig og dersom forholdene legges til rette for det. For å illustrere dette kan vi se nærmere på NVE’s egne tall om vannkraft ved starten av 2020:

Det er nå bygget ut ca 136 TWh vannkraft. I tillegg er 2.3 TWh under utbygging, 5.2 TWh har fått konsesjon og 4.2 TWh er under konsesjonsbehandling. Til sammen utgjør dette ca 12 TWh, allerede fire ganger de 3 TWh som NORWEA omtaler som «realistisk». Hvis alt dette kunne realiseres ville vannkraft-produksjonen øke til 148 TWh.
For vannkraft er situasjonen at det er potensiale for å øke produksjonen både ved enkel opprustning, ved opprustning kombinert med utvidelse av eksisterende kraftverk (O/U) og ved bygging av helt nye anlegg.

NVE/OED anslår potensialet for opprustning til bare 6 TWh, men vi tror dette tallet er for lavt. Det viser seg at økning i produksjon i 20 norske kraftverk der det var utført O/U i tiden etter 2000 var langt større enn det en ville få ved en enkel opprustning, typisk noe over 20%. Dette skjedde ved både å bygge nye og mer effektive kraftverk, ta i bruk mer vann og øke fallhøyden. Ut fra erfaringene fra disse 20 eksemplene ble det anslått fra en ordinær hypotesetest at potensialet kunne være på 20-30 TWh totalt. Siden slike O/U-prosjekt vil kreve ny konsesjonsbehandlig kan en ikke forvente at alt kommer til å bli realisert, noe som også står referert i grunnstudien. Noe av det er også trolig allerede inkludert i tallet 12 TWh som er nevnt overfor, men ikke alt. I tillegg er en rekke store O/U-prosjekt realisert eller påbegynt etter studien vår i 2015, som også ‘spiser’ på potensialet referert den gang. Det er likevel et betydelig potensial igjen for å innvinne mer kraft gjennom O/U-prosjekter, kanskje 15-20 TWh basert på dagens politiske bilde og miljøforvaltning.

Et typisk O/U-prosjekt kan være for eksempel Sarpefossen som har vært mye omtalt i media. Her er det mulig å gjøre en opprustning og utvidelse som gir ca 200 GWh i økt vannkraftproduksjon, nesten uten naturinngrep.

I tillegg til O/U er det også potensiale for å bygge ut en del ny vannkraft, særlig småkraftverk. Dette potensiale er tidligere beregnet til omtrent 16 TWh. Det kan også nevnes at klimaendringer gradvis vil gi mer nedbør og tilsig og øke vannkraftproduksjon, trolig med 3-4 TWh fram mot 2035.

Leif Lia                                        Ånund Killingtveit
Professor, NTNU                       Professor emeritus, NTNU

Foto: Drangedølen Leif Lia er professor ved NTNU. Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen.