Les juridisk notat: kunde og leverandør i koronakrisen

KORONAKRISEN OG OPPFØLGING AV AVTALER I SMÅKRAFTBRANSJEN

Advokat (H) Øyvind Kraft
Wahl-Larsen Advokatfirma AS

Medlemsadvokat i Småkraftforeninga

Vannet renner, turbinene går rundt, og kraften mates inn på nettet som før. Koronakrisen har dermed ikke rammet selve kraftproduksjonen, i alle fall ikke foreløpig. Annerledes kan det imidlertid være for de som har inngått avtaler om bygging av småkraftverk, eller leveranser av utstyr og materiell, f.eks. etter havari, og hvor leverandøren sier han ikke kan levere kontraktsmessig pga. situasjonen. Hvordan skal småkrafteieren forholde seg til det?

Øyvind Kraft er medlemsadvokat i Småkraftforeninga

Det klare utgangspunktet er at avtaler skal holdes slik de er inngått. Hver av partene må selv bære risikoen både for sine egne forutsetninger og for at senere inntrådte omstendigheter kan føre til at avtalen blir mer eller mindre lønnsom. Høyesterett har flere ganger uttalt at det er viktig med forutberegnelighet i kontraktsforhold mellom profesjonelle parter.

Dette gjelder allikevel ikke ubetinget. Som kjent har myndighetene både i Norge og i utlandet iverksatt tiltak som kan medføre at inngåtte leveranseavtaler blir vanskelige eller umulige å oppfylle. Det finnes også tilfeller hvor sykdom og permitteringer, eller andre uforutsette forhold, gjør det vanskelig eller umulig å oppfylle kontrakten.

Loven har imidlertid ingen generelle bestemmelser som fritar noen fra å oppfylle sine avtalerettslige forpliktelser pga. det man kan kalle force majeure. Det betyr at dersom leverandøren hevder at han ikke kan oppfylle i hht. kontrakten, helt eller delvis, er det han som må påvise et holdbart rettslig grunnlag for at han blir helt eller delvis fri for sine forpliktelser. Kan han ikke det, må han oppfylle kontrakten slik den er.

Hvis avtalen ikke holdes vil det være mislighold, og den som blir utsatt for misligholdet kan bl.a. kreve erstatning for hele sitt økonomiske tap (hvis ikke kontrakten selv sier noe annet).

Husk at det alltid må tas utgangspunkt i den enkelte inngåtte kontrakt. Denne må leses og fortolkes, for å finne ut om kontrakten selv løser problemet. Mange kontrakter har for øvrig også ansvarsbegrensninger som setter tak på den erstatningen som kan kreves.

Force majeure-klausuler er vanlige i profesjonelle kontrakter. Disse fritar en eller begge parter fra ansvar for mislighold når det etter at kontrakten er inngått oppstår en ekstraordinær hendelse eller omstendigheter utenfor partenes kontroll, som hindrer en eller begge parter fra å oppfylle kontrakten. Merk at det ikke nytter å påberope seg force majeure hvis kontrakten er inngått etter at den ekstraordinære hendelsen oppstod. Da var jo partene kjent med situasjonen, og kunne innrettet seg etter den.

I mange leveransekontrakter som brukes av leverandører til småkraftbransjen er det inntatt en slik klausul, bl. a. i «Alminnelige kontraktsbetingelser for levering og montering av elektrisk og maskinelt utstyr» (AKB/1988). Det står i pkt. 11 at dersom det etter avtalens inngåelse inntrer diverse nærmere oppramsede forhold, blant annet «beslutning av offentlig myndighet», naturkatastrofe, krig mv., «eller annen omstendighet av liknende karakter og inngripende betydning», skal det betraktes som force majeure (fritaksgrunner). Hvis det oppstår force majeure vil leverandøren i hht. bestemmelsen ha krav på forlengelse tilsvarende det tidsrom force majeure-situasjonen gjelder. Kontrakten blir m.a.o. ikke terminert. Hvis leverandøren vil påberope seg force majeure må han varsle kunden så snart som mulig, ellers kan kravet om forlengelse falle bort.

Spørsmålet kunden må stille seg er om den aktuelle konkrete situasjonen innebærer at den som sier han ikke kan levere, eller prestere det han skal etter avtalen, kan påberope seg virkningene av koronakrisen, og dermed kan ha krav på forlengelse. Dette vil avhenge av en vurdering av den enkelte sak. Det er m.a.o. ikke nok at det har oppstått en pandemi som rammer mange. Leverandøren må også vise at dette har hatt direkte betydning for hans mulighet til å levere kontraktsmessig. Han kan heller ikke velge fritt mellom kundene som skal få utsatt levering, hvis leverandøren har mulighet til å levere til noen, men ikke til alle. Det må foretas en grundig og saklig vurdering av hvilke kunder som skal få, eller ikke få, oppfyllelse, helt eller delvis.
Hvis avtalen ikke har noen force majeure-klausul kan leverandøren evt. påberope seg bristende forutsetninger eller den generelle bestemmelsen i avtalelovens § 36. Denne sier at en avtale helt eller delvis kan settes til side, eller endres, for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Ved denne vurderingen kan det blant annet tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtalens inngåelse, men også senere inntrådte omstendigheter og forholdene for øvrig.

Dette viser at det må foretas en konkret vurdering av hver enkelt sak.

Det er neppe tvilsomt at koronakrisen kan være en force majeure situasjon for leverandøren, som også vil kunne få betydning for anvendelsen av avtalelovens § 36. Ved endring av en kontrakt etter avtalelovens § 36 kan den imidlertid bare endres så langt at den ikke lenger blir urimelig for den rammede. Det er m.a.o. bare urimeligheten som skal tas bort. Målet med revisjonen er ikke å komme frem til en balansert kontrakt, slik man ville ha inngått den hvis man kunne startet med blanke ark. En allerede dårlig kontrakt for en av partene kan m.a.o. ikke kreves endret slik at den blir balansert. Dette er naturlig, i og med at utgangspunktet er at kontrakter skal holdes slik de er inngått.

Konklusjonen er etter dette at dersom en leverandør påberoper seg en force majeure-klausul, eller krever endringer i kontrakten på annet grunnlag, f.eks. avtalelovens § 36, må kunden vurdere og ta stilling til om leverandøren kan ha krav på utsettelse, prisendring eller andre endringer basert på den inngåtte kontrakten, og de konkrete virkningene koronasituasjonen kan får dette konkrete avtaleforholdet. Hvis kunden mener at leverandøren kan ha krav på endringer, må man deretter prøve å finne frem til en løsning.

Ellers er det jo vanlig i disse dager at partene kommer sammen og blir enige om en balansert og fornuftig løsning i minnelighet. Partene kan f.eks. bli enige om en utsettelse av leveransen, og bli enige om f.eks. å dele virkningene av et produksjonstap som oppstår pga. forsinkelse. Etter min mening kan dette ofte være rimelig, når det har oppstått en uventet og svært alvorlig situasjon som ingen av partene kan lastes for.