Vannhjulet – starten på vår industrielle vekst

Av Advokat (H) Øyvind Kraft
Wahl-Larsen Advokatfirma AS

Vannhjulet er en eldgammel oppfinnelse som kom til Europa fra Asia for over 1000 år siden. Teknologien ble opprinnelig brukt til å male korn og pumpe vann til tørre områder, men senere også til andre formål, som å knuse stein, banke ull og drive sager. Først ved hjelp av underfallshjulet, hvor skovlene ble dratt rundt av vannstrømmen, senere ved det mer effektive overfallshjulet, hvor vannet faller ned på skovler eller bøtter montert på selve hjulet.

Bonden har brukt egne vannfall i uminnelige tider. Her er vannhjul til oppgangssagbruk fra Tørvikbygd i Kvam Foto: Svein Harkestad / Wikimedia Commons

Senere ble jo vannhjulet erstattet med turbiner, men prinsippet er fortatt det samme: Å bruke fallet i rennende vann til å få noe til å gå rundt, for dermed å kunne utnytte energien i vannfallet. Et svært primitivt utgangspunkt, men med dagens avanserte turbinteknologi særdeles effektivt.

Terje Tvedt har i boken «Verdenshistorie – med fortiden som speil» tatt for seg utviklingen fra de første jordbrukssamfunnene mange tusen år før vår tidsregning og frem til den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet.

De første store sivilisasjonene var Sumer mellom Eufrat og Tigris, Egypt ved Nilen, Indussivilisasjonen og områder i Kina ved de store elvene Den gule flod og Chang Jiang. Disse var alle basert på utnyttelsen av vannet fra de store flodene til transport og jordbruksformål (vanning). Senere, på 1500 tallet, var Mingdynastiet i Kina og Det osmanske riket i Midtøsten og store deler av Øst-Europa de dominerende imperiene. Allikevel oppstod den industrielle revolusjonen, den viktigste hendelsen i menneskets historie etter jordbruksrevolusjonen, ikke der, men på den lille og i utgangspunktet ubetydelige og perifere øya England. Hvorfor?

Den første industrielle utviklingen var knyttet opp mot nye bruksområder og forbedringer av vannhjulsteknologien. Det nye var at teknologien også ble brukt i industriell sammenheng. Senere kom jo også dampmaskinen, men det er en annen historie.

Fallet ble utslagsgivende

Tvedt mener at en vesentlig årsak til at den industrielle revolusjonen oppstod i England, og ikke i de gamle, store imperiene, var at England ikke bare hadde vann, men også utnyttbare fall. Det var nok av vann i de store flodene i Østen, men landskapet var flatt og de store vannmassene var med datidens teknologi ikke mulig å utnytte uten vannfall. Derfor lå alt til rette i England for nye oppfinnelser og videre utvikling.

Norge var som skapt for den nye teknologien. Vi hadde både vann og plenty med bratte fall. Det tok da heller ikke lang tid før vi begynte å bruke vannkraften også til industriell produksjon, og ikke bare til møller og sager. I den første tiden, tidlig på 1800-tallet, ble deler av industrien drevet med vannturbiner hvor energien ble overført via remmer og akslinger. Noe senere kom elektrifiseringen.

Norges første vannkraftverk ble satt i drift på Senja i 1882. Deretter gikk det bare en vei: Oppover.
Vi fikk de store vannkraftutbyggingene utover på 1900-tallet, særlig knyttet opp mot etablering av metallindustrien som fortsatt er en av Norges største eksportnæringer. Dette dannet noe av det første grunnlaget for velstandssamfunnet, men var absolutt ingen suksess for grunneierne som eide fallrettighetene som ble utnyttet i kraftverkene. Rundt 1890-1920 reiste fossespekulantene rundt og kjøpte fallrettigheter fra lokale grunneiere for «knapper og glansbilder», og solgte dem videre med skyhøy fortjeneste til utbyggerne.

Småkraft – kjempestort før i tiden

Men det ble også bygget mange små elektrisitetsverk i denne tiden. Det fantes ikke nett som kunne overføre kraft. Det var derfor nødvendig å bygge små, lokale kraftverk, ofte eid av grunneiere eller bygdelag. I 1944 var det registrert 1818 vannkraftverk mindre enn 1 kW i Norge. Etter hvert som overføringsmulighetene ble bedre ble de fleste av disse lagt ned, og den første småkraftproduksjonen tørket inn. Dette endret seg imidlertid drastisk etter innføringen av energiloven i 1991. Da ble det igjen fullt trøkk, og byggingen av småkraftverk tok seg opp. I dag er det ca. 1680 vannkraftverk i Norge. Dette er færre enn i 1944, men selvfølgelig med mye større produksjon. I motsetning til det som var tilfelle tidligere får nå falleierne betalt for utnyttelsen av fallrettighetene sine, ved å leie ut fallene, eller ved selv å bygge småkraftverk. Så dette har vært en dobbel suksesshistorie: Produksjon av ny grønn kraft kombinert med inntekter til eierne av vassdragsressursene.

Norge har i dag et allsidig næringsliv, men historien viser at vi har lykkes best ved utnyttelse av naturressurser som andre land ikke har. Da blir det liten konkurranse. Det begynte med trelasten på 1500-tallet. Det var kraftig etterspørsel fra europeiske land som Nederland, Skottland og England, og vi solgte trelast til gode priser. Vi har alltid vært store på fisk, først villfisk fra havet, men i de senere år også oppdrett. Her er naturressursen som utnyttes fjordene, som er godt egnet for oppdrett. Så har vi den vannkraftbaserte industrien, tuftet på de naturgitte forholdene i vassdragene som ikke mange andre har. I senere år har vi også hatt direkte inntekter fra kraftproduksjonen ved salg av ren energi til utlandet via overføringslinjene.

Selv om vi selvfølgelig fortsatt må utvikle alle næringer vi har, står allikevel vannkraften i en særstilling. Etterspørselen etter ren energi vil bare øke mer og mer etter hvert som det grønne skiftet går fremover, og vi har fortsatt har store ubenyttede vannkraftressurser som andre land ikke har. Dessuten bidrar vannkraftutbygging til betydelig verdiskaping i distriktene.

Småkraft lite kontroversielt

Småkraftverk er heller ikke så kontroversielle som vindkraft. Vindkraften beslaglegger ikke bare arealet rundt vindmøllene, men de lager støy og er synlige på mange mils avstand. Dessuten går de rundt og trekker dermed blikket mot seg. Ofte har de også varslingslys av hensyn til fly. Alt dette virker forstyrrende. Riktignok frafører småkraftverkene vann fra elven fra inntak til utløp, men de bråker ikke og ligger i ro. De blir heller ikke synlige før man kommer nokså nær innpå. Noen år etter utbyggingen er rørgatetraseen grodd igjen, og det eneste synlige er et inntak, hvor det ofte er fisk i inntaksdammen, og et mindre hus som inneholder kraftstasjonen. Med årene gror disse inn i landskapet som annen bebyggelse knyttet til landbruket.

Derfor må myndighetene legge enda bedre til rette for mer effektiv og lønnsom småkraftutbygging. Dette kan f.eks. gjøres ved å være litt mer romslig ved konsesjonsbehandlingen, f.eks. ved å godkjenne flere konsesjonssøknader og større installasjoner, eller ved å tillate at en større del av fallene utnyttes, eller ved å gi tillatelse til reguleringer knyttet til småkraft i større grad enn i dag. Etter som tiden har gått siden de første småkraftverkene ble bygget, og man har skaffet seg erfaring med virkningene for vassdraget, burde det også mange steder være rom for å gi tillatelser til lønnsomme utvidelser av konsesjonsgitte anlegg.

Øyvind Kraft er medlemsadvokat for Småkraftforeninga