Det er bondens fall

Bonden har utnyttet eget vannfall i uminnelige tider. Her ser vi en klassisk bekkekvern på Kjerratmuseet på Ringerike (Foto: Mahlum / Wikimedia Commons).

Bondens rett til å utnytte eget vannfall har i uminnelige tider vært befestet gjennom lovverk og praksis her i landet. Det har skapt og skaper fortsatt store verdier.

Eldre lovgivning
Det er privat eierskap til fallretter i Norge.
Første kjente skriftlige kilde er en runestein fra år 1100 på Sele på Jæren, den beskriver eierskap i Figgjoelven. Eierskap ble senere lovfestet i landskapslovene, særlig Gulatingsloven, og i Magnus Lagabøters landslov fra 1274.
Det var i eldre lovverk vanlig å skille mellom hovedelver og tverrelver. Hovedelver var viktige for transport og fløting og mange var lakseførende. Tverrelvene hadde ikke samme betydning for allmenne interesser.
Bruken av vassdragenes drivkraft var først knyttet til kverner, med vertikal aksling og et par med kvernsteiner. På kvernen ble gårdens avling malt. Dette tok kort tid, uten oppdemming av vann. Kverner hadde ikke betydning for allmenne interesser.
Møllene var større, med overfallshjul og horisontal aksling, og hadde flere sett med kvernsteiner. På møllen malte man for andre, og man malte når det var behov. Mølledrift var næringsvirksomhet og var i bruk fra tidlig 1200-tall. De eldste møllene i landet lå i Bergen, og var bygget rundt år 1100. Det var ofte behov for oppdemming som påvirket allmenne interesser, og det fikk betydning for vassdragsretten. Skattlegging av regulert vannkraft startet allerede da.
Moderne småkraftverk kan sidestilles med kverndrift, hvor vannet utnyttes på egen eiendom, med liten betydning for allmenne interesser.

Vassdragsloven

Privat eierskap av fallretter ble videreført i vassdragsloven i 1887. I konsesjonslovgivningen i tidsrommet 1906-1917 ble det lagt begrensning på regulering av vassdrag, men privat eierskap til fallretter ble beholdt selv om industrikonsesjonsloven la begrensninger på utnyttelse i stort omfang i privat regi. Privat eierskap ble også videreført i vassdragsloven av 1940. Fallretter i Norge har fortsatt privat eierskap, og den historiske forankringen for dette er solid. Før vassdragsloven ble vedtatt i 1887 ble det også diskutert på prinsipielt grunnlag om vannpartiklene som befinner seg midlertidig på grunneiers eiendom, kan eies. Dette ble vurdert som eierskap til partiklene i skogens trær, eller i en hest, som også er midlertidige, men allikevel kan eies. Det private eierskapet ble derfor beholdt også med denne innfallsvinkelen.

Magnus Lagabøters Landslov fra 1274 befestet bondens rett til å utnytte vannfall på egen eiendom, men slike rettigheter er enda eldre enn dette. Foto: Wikimedia Commons.Vannressursloven

Vannressursloven
I vannressursloven fra 2000 er grunneiers rådighet over et vassdrag nedfelt, og det private eierskapet er dermed videreført i denne loven. Loven har også en avgrensning mot vassdragsreguleringsloven som gjelder anlegg over 40 GWh eller med regulering som gir en kraftøkning på mer enn 500 naturhestekrefter.

Industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven fra 2004
Grensen for konsesjonsplikt etter industrikonsesjonslovens §1 ble i 2004 hevet fra 1000 til 4000 naturhestekrefter. Begrunnelsen for økningen var forenkling av konsesjonsprosessen og tilrettelegging for småkraftverk og økt lønnsomhet i disse.
I Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) om endring i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven, fremgår det av departementets bemerkninger at «Dette vil også gi rom for økt lønnsomhet ved små vannkraftutbygginger, og styrke incentivene til å investere i slike prosjekter.»
Endringen ville altså gi en tilsiktet økt lønnsomhet i prosjekter mindre enn 4000 naturhestekrefter. Grunnrenten i liten vannkraft skulle dermed tilfalle fallrettseier.
Departementet begrunnet også endringen med «Den foreslåtte grensen må ses i sammenheng med det øvrige forenklingsarbeidet for saksbehandling av mindre vannkraftanlegg».
Hensikten i med lovendringen var også å «gjøre det mulig for private grunneiere å leie ut vannfall med kraftgrunnlag inntil 4000 naturhestekrefter. Dette vil legge forholdene bedre til rette for små vannkraftutbygginger uten at ressursen skilles fra eiendommen for godt. Grunneiere kan også leie ut fallrettighetene til et selskap hvor de selv er sterkt inne på eiersiden, men hvor fordelingen av risiko og kapital spres på alle deltakerne i selskapet.»

NVE overtar

I tråd med den rettslige utviklingen ut over 2000-tallet ble NVEs myndighetsområde endret og utvidet:

• 19.12.2000 NVE ble delegert myndighet til å gi konsesjon til kraftverk opp til 1 MW. Før dette måtte selv de minste kraftverkene godkjennes av Regjeringen dersom de trengte konsesjon.
• 20.08.2002 NVE ble delegert myndighet til å gi konsesjon til kraftverk opp til 5 MW
• 17.12.2004 NVE ble delegert myndighet til å gi konsesjon til kraftverk opp til 10 MW

Bonde og småkraftpioner Rune Nydal foran generatoren på Nydal Kraft i Førde en gang rundt midten av 2000-tallet. (Foto: Privat.)

Slik la myndighetene til rette for at lokale grunneiere enklere kunne utnytte egne fall til småkraftutbygging hvor øvre grense går ved 10 MW. Ytterligere forenkling ble gjort ved at grensen for klarering i Samlet plan for vassdrag ble hevet fra 1 MW til 10 MW i forbindelse med supplering av verneplan for vassdrag, St. prp. nr.75, (2003-04).

Full erstatning
Grunneierens rett til eget vannfall ble forsterket ved Høyesteretts Uleberg-dom fra Setesdal i 2008. Den sier at om et vannfall kan utnyttes til småkraftutbygging skal det gis full erstatning ved ekspropriasjon. Full erstatning vil si tapet eieren lider ved ikke å kunne utnytte fallet til småkraft. Dette var banebrytende fordi bonden hittil hadde fått svært lave erstatninger ved ekspropriasjon av vannfall.
Med dette var det lagt et juridisk grunnlag for en rivende utvikling som fortsatt pågår hvor tusener av grunneiere utnytter eget vannfall til småkraft – enten ved å bygge ut selv eller leie ut til andre med privat avtalt hjemfall av kraftverket ved leieperiodens utløp.